./mp3/hevn/hevn.reviews.txt

-------------------------------
//T-Bone/Sjakk Matt Plater 2006
-------------------------------
The new breed of OSLO hardcore punk is here, and HEVN is definitely a band to
watch out for. Together with bands like Summon The Crows, 2.20, Going Under, Ingen
Utvei and others they are carrying the torch to light up the darkness in the OSLO
underground.

HEVN has of ex- members of KORT PROSESS, Jin`ri`sha AMOK etc. Their singer moved 
over the Atlantic from Seattle to Oslo after having enough of the USA.

Hevn play heavy mid-paced anarchopunk-fueled hardcore, with incredibly strong and 
brutal female vocals. Clearly influenced by great bands such as Rudimentary Peni, 
Anti-Schism, Kort Prosess, yet they still manage to do it their own way with 
plenty of power, attitude and anger.

Their amazing 12 track demo, which was recorded in fall 2005, blew all listeners 
away. The demo lead to the recording of the 3 song 7" released by Sjakk Matt 
Plater for their European tour spring 2006. 

--------------------------------------
Consert Review Göttingen 8. April 2006
--------------------------------------
yesterday decided to go to a concert with the now-denial and two other bands. 
venue was the "temple of violence " and it was surprisingly crowded. on arrivel 
the first band, burned out, just finished their set and i was told that i missed 
not really much.

the second band, hevn (norwegian for 'revenge'), entered stage and from their 
appearence they´d come directly from the 80ies, the dreadlocks, the beards, the 
clothes, the batches, the attitude, just perfect. their music can be described as 
a mixture of crust and early 90ies emocore. in the beginning quite cool but they 
should have stopped after 20 minutes. they played longer and i could hardly attend 
all of their show. another thing that pissed me off was the obligatory 
"anti-bush"-song they played. there seems to be a law in scandinavia that it is 
only allowed to form a hardcore band and release records if you have minimum one 
anti-american song. at least they kept their mouth shut on other controversial 
topics such as israel. well, if they had played shorter and forborne from 
political messages, they would have been really cool.

short break and then the band most of the audience came for - the now-denial 
-began their set. from the first song on they enthralled nearly everyone. straight 
in your-face crust-punk, a band that actually moves on stage, that is not dumb but 
also not in need to make too serious political statements. this band is amazing, a 
must view when they attend your city or any venue close by. they are way better 
than any sympathomimetic and instead of crust-punk i would consider to just call 
it amphetamine rock. but the now-denial are providing you with amphetamine kicks 
that completely lack of side effects. nevertheless i have to mention one negative 
point: the now-denial played much to short or at least it seemed so because they 
were so good and in my opinion (and 90% of the audience would agree) they could 
have continued to play the whole night.

awesome concert, nice people in the audience, nice conversations. (8/10 points)

--------------------------------------------
Hevn - hevn 7" av Eirik Arlov 27. April 2006
--------------------------------------------
Sounden til Hevn er veldig spennende. Jeg kan ærlig talt ikke sette en finger på 
noe annet band i Norge eller Europa akkurat nå som gjør som de gjør. Det første de 
skal få er en klapp på skuldra for å faktisk skru NED tempoet på pønken sin 
littegranne. Det er en total misforståelse at alt må gå i halsbrekkende tempo 
eller d-beat om du skal prøve å lage mørk crust-lignende pønk nå for tida. Om du 
husker tilbake til gode gamle Nausea begynner du kanskje å peile deg litt inn på 
hva Hevn prøver å gjøre med denne sjutommerdebuten. Kraftig kvinnevokal i front, 
pønkproduksjon med en klar undertone og deilig mye variasjon. Vokalen er lagt i 
front så du får med deg hvert eneste ord og tekstene spyttes personlig. Noen 
ganger slår ordene med slåsshansker som i anti-Amerika låta Dig your own grave, en 
ærlig leksjon i hvem som er offer i en krig og hvem som trekker i trådene. 
Setninger som blood stained old rigged battle field soil glir så herlig fra tunga 
til vokalisten i oppimot perfekt engelskuttale. Bak setningene kan både bass og 2 
gitarer leke seg med melodisnutter og rytmelek. Som sagt er det vanskelig å slenge 
bandet i en bås, noe som jeg fryder meg godt over. På neste spor, en liten 
horrorfilm-morsomhet kalt Mad Surgeon høres bandet nesten ut som mine 
svartmetallfavoritter Khold, bandet kjent for å være metall uten å være så veldig 
metall. Det er rett og slett groovy. Allsangvennlig er det også gitt.

Enda mer glede får jeg av den andre sida av pannekaka. Deal Death Terror fenger 
meg så mye at jeg vil kalle den en hit. Her fremstår bandet litt som Life but how 
to live it sin onde stesøster. De ble født en del år fra hverandre, men begge band 
holdt på melodien og den fengende ikke helt pønk, men likevel pønk sounden. For 
den gode variasjonens skyld er jeg glad Hevn-tvillingen holdt seg i den slemme 
barnehagen. Deal Death Terror (navnet kunne for så vidt ha vært et japansk 
crustband eller en tittel hos våre venner i Gauze) har rett og slett alt jeg 
forventer av en låt: Ond, ond backingvokal, drivende jevnt tempo, deilige 
gitarriff og fire spiseskjeer variasjon. Spesielt gitarriffet i låta slenger seg 
så klissete på hjernen at du garantert vil gå og plystre eller nynne på den minst 
en hel uke. Det er også på denne låta at produksjonen får skinne: Skal jeg ta en 
vill gjetning vil jeg si at jeg ikke tror Hevn har brukt mye tid eller penger på 
et fancy studio: Jeg tror de bare vet nøyaktig hvordan de skal gjøre det. Ingen 
overstyringer ødelegger balansen eller drivet, ingen instrumenter burde gråte 
fordi de forsvant i mikspultens onde malstrøm. Det er retro, det er deilig, det er 
Hevn.

Hvorfor lete og grave etter småtterier å kritisere? 3 låter som låter herlig 
forskjellig er ingrediensene i produktet du får og jeg garanterer at du vil like 
det. Som med de lovende gutta i Raging Fugitives har Hevn ikke bare strukket sine 
skitne pønkarmer mot nærmeste klisjee og trykket den til brystet. De har handlet 
sakte, bestemt og stilsikkert i pønkens historiske supermarked og tydelig tatt seg 
tid til å sette sammen noe vi ikke har hørt på en god stund her mellom de norske 
fjell og fjorder. Hatten er av for innovasjon og en herlig proposjonert posjon 
pønk.

Leter du etter plata kan du få kjøpt den gjennom Nakkeskudd eller titte innom 
bandets bittelille hjemmeside. Der kan du også laste ned 2 av låtene helt gratis 
og se et bilde av bandet. Produktet er gitt ut på Sjakk Matt Plater.

--------------------------------------------
UFFA, Pøbelrock 16. Mai 2006. Av Eirik Arlov
--------------------------------------------
Som første kvelden var også det beste spart til sist. Jeg fikk sjutommern til 
Oslo-bandet Hevn for en tid tilbake og knuget den godt til mitt hjerte. Her var 
endelig et band som forstod at noen ganger må ond pønk settes litt ned i tempo og 
ikke bare drepes med en overdose d-beat eller manisk kjedelige rytmer. 

Hevn er både historisk og friskt, de tipper hatten til Nausea og blander litt her 
og der av undergrunnen. Som Ebola er også dette bandet frontet av en tøff kvinne 
og innehar også flere spennende tilfeller av hår og skjegg. Uansett hvor bra 
bandet ser ut så var det forhåpentligvis musikken de fleste kom for å sjekke ut i 
kveld. Klokka var godt over 2, men de trofaste hadde ikke forlatt sin pønkpost. 
Hevn er av den sjeldne rase band som omtrent hele spekteret av unge og gamle kan 
like. Du har ikke noe å ta dem på, de tenker nytt samtidig som gamle gutter og 
jenter kan kjenne igjen den klassiske norske hardcoren i låtene deres.

Live er virkelig bandet enda sterkere enn på plate. De utrolig herlige 
gitarriffene sitter enda skarpere og den sinte bjeffende vokalen har jernkjever 
rundt mikrofonen. Backupvokalen kommer fra helt nede i magesekken til gitaristen 
og slår som en proffbokser. Kommunikasjonen med publikum er godt planlagt og 
høflig. Som det eneste bandet denne kvelden tar Hevn seg god tid til å forklare 
låtene, hva de handler om og hvorfor de skrev dem. 

Selv om temaene er som revet ut fra den store krøstpønkguiden så blir det noe 
annet når bandet relaterer det til det ekte livet. Vi må bare innse at selv om vi 
bor i et fredfylt, søkkrikt land så kan vi ikke ignorere internasjonal krig, 
katastrofe og venner som faller utenfor samfunnet eller blir satt bak lås og slå. 
Krigen får sin lekse i den brilliante , men den halv-morbide humoren er også 
tilstede i Mad Surgeon. Både tema og sound gjør meg sikker på at i hvert fall noen 
i bandet har et forhold til den første generasjonen skitne svartmetallband, live 
virker dette enda tydligere når de trekker ned tempoet til en seig hengemyr av 
deilige tunge riff. 

Selv om konserten drar ut i de lange nattetimer kjeder jeg meg aldri der jeg står, 
er mestere i å variere seg og leke med både tempo og publikum. Balansegangen 
mellom deres forskjellige stiler gjør dem fleksible og utrolig underholdende å 
høre på. Med gitaristens snøvlende Nei, nå er jeg dritings og gidder ikke spille 
mer! fikk Pøbelrocken 2006 en verdig avslutning og ingen kunne gå derfra 
misfornøyd.